Vi spiser på gulvet. Og vi spiser med hendene. Alle klasser vi på den samme risen, og det er helt sikkert ingen som har vasket seg på hendene først.
Jeg trives med å sovne til hundekoret utenfor.
Firfirsler er ikke mer skremmende enn mygg.
Jeg er i ferd med å tøye grensene vel langt for hvor lenge det er greit å gå med klær før man vasker dem…for vi vasker for hånd. Og greit, det har sin sjarm, men fytti for et slit.
Vi har kjøpt oss splitter nye sykler.
Min takket for seg tredje dagen.
Da hang styret og slang, kjettingen hang og slang og bakhjulet var blitt så skeivt at det ikke var snakk om at det ville gå rundt lenger.
Antakelig tålte den ikke damer på over 50 kilo, som så mye annet i dette landet.
Jeg koser meg som engelsklærer (tro det den som vil).
Jeg er fortsatt like ubrukelig når det gjelder thai.
Jeg begynner å bli god og lubben av all sticky-ricen.
Fine misjonærer er med på å dempe hjemlengselen.
Det er deilig å se utfordringer som før var store, bli mindre og mindre.
Vi har funnet roen her i Mukdahan.
Og jeg trives. Som bare det!
Vi lagde pannekaker med sjokolade
og var i lykkerus en god stund!!
Jeg er aldri ordentlig ren lenger..
Middag med bla. biskopen
