Mukdahan!

Etter en måned på språkskole med ubrukelige språkører kan jeg nå si ”Dichan chååp sii khiaw, khun chååp sii arai kah?”, ”Jeg liker grønn, hvilken farge liker du?”, og jeg skal og bør med dette være beredt for livet i Mukdahan, den lille byen i nord-øst Thailand hvor ingen snakker engelsk.

Vi kom hit lørdag morgen og følte oss utrolig velkomne da en av misjonærene her kom på døra med hjemmebakt brød. Aldri har det smakt bedre og vi fant fort ut at HER kan vi trives!

Vi bor i et hyggelig hus i en hyggelig gate sammen med en hyggelig ettåring som heter Ingvil.
Det er litt afrika her. Litt sånn, kuer i gatene og frosker på badet.
Huset ser veldig fint ut, men vi må sparke opp de rustne dørene og kjøkkenet er på verandaen.
Akkurat passe stusselig og helt perfekt!

Kåken. Med palmer i hagen.

Kjøkken. På verandaen.

Arbeidsoppgavene våre blir litt annerledes enn det vi først trodde.
Imorra skal vi ha møte hvor vi skal bestemme ordentlig hva vi kan og ønsker å bidra med. Tanken er foreløpig at vi skal starte KRIK (jeg blir sprek bare av å tenke på det), ha engelskundervisning på kirkesenteret 2 dager i uka, besøke fengsel og døveskole, være med evangelisten Sim, som sannsynligvis er verdens mest positive dame, rundt å se på hva hun driver med, og én dag i uka skal vi lære å synge lovsang på thai.

Det er deilig å komme litt på plass.
Endelig har vi en sofa å slenge oss i, fått vennene våre opp på veggen også har vi en haug med fine misjonærer rundt oss som vi kan komme til hvis livet er kjipt. Og som baker brød!

Livet ser lyst ut!

Verdens mest positive: Sim

Vår nye samboer, Ingvil.

Og venner på veggen.

Også må jeg bare legge ut en liten snutt av Joke. Han er tidligere Hald-student og har vært vår kontaktperson og "pappa" i Bangkok.