Julaften i bilder

Det BLE jul. En skikkelig koselig en!

Julaften feiret vi hos familien Tveten og familien Sørheim.
Og selv om jeg innstillte meg på jalla-jul, så ble ikke julaften så allerverst norsk allikevel.
Hvertfall så lenge vi holdt oss innedørs.
Der var det deilig pinnekjøtt, et juletre som så overraskende ekte ut, en ikke altfor sjarmerende julenisse, gaver, julebrygg, marsipan, røkelseslukt og en god gjeng med spente barn.
Og selv om det føltes rart med jul i shorts og slipperser så var omgivelsene egentlig veldig riktige. Med betlehemsmarken rett utenfor stuevinduet og stallen rett oppi gata så var det nesten som vi befant oss midt i juleevangeliet, og julens budskap ble nærere enn noen gang!

Betlehemsmarken utenfor huset

og stallen

Julemorgen begynte med pannekaker, julehefter og julesokker stappfulle av alt det norske godteriet vi savner. TAKK mamma!!

Kristin kom fra Norge og feira med meg:)

Go'ingen Filip

Henrik er i slaget

Alltid like gøy når Tore får grovis-gaver fra svigermor..

Thai-nissen er ikke like koselig som han norske

Kaja fikk alt som er rosa

JALLA-jul

Jeg må le litt av at det er 14 desember i dag.
Det er ganske rart når man fortsatt ikke har sett snurten av en julebrus.
Men vi jobber på spreng for julestemning. Og med adventskalender, nissene på låven, mandariner, ”vintertemperatur”, mest mulig glitter og glor, non-stop julemusikk og tanken på at Kristin snart kommer med kofferten full av risegrynsgrøt og pinnekjøtt så bør jula være rett rundt hjørnet.
Dessutten har Kristian og Eirik tatt turen fra Laos og bakt pepperkaker med oss.
Kan det bli koseligere? Æ trokke det.

Sjarmerende jul i huset vårt.

Vi lager kakemenn og har verken kjevle eller former.

Adelin og Kristian

og Eirik

Kjære onkel Knut..

..og alle andre som måtte lure på hva jeg ønsker meg til jul.

I år blir jeg allermest glad for en gave til
NMS (http://www.nms.no/)
eller
Strømmestiftelsen (http://www.strommestiftelsen.no/)
Jeg garanterer at dette er gaver som gjør en forskjell,

og at han her trenger det så utrolig mye mer enn meg!

Livin' the ThaiLife

Det er et kult liv.
Vi spiser på gulvet. Og vi spiser med hendene. Alle klasser vi på den samme risen, og det er helt sikkert ingen som har vasket seg på hendene først.
Jeg trives med å sovne til hundekoret utenfor.
Firfirsler er ikke mer skremmende enn mygg.
Jeg er i ferd med å tøye grensene vel langt for hvor lenge det er greit å gå med klær før man vasker dem…for vi vasker for hånd. Og greit, det har sin sjarm, men fytti for et slit.
Vi har kjøpt oss splitter nye sykler.
Min takket for seg tredje dagen.
Da hang styret og slang, kjettingen hang og slang og bakhjulet var blitt så skeivt at det ikke var snakk om at det ville gå rundt lenger.
Antakelig tålte den ikke damer på over 50 kilo, som så mye annet i dette landet.
Jeg koser meg som engelsklærer (tro det den som vil).
Jeg er fortsatt like ubrukelig når det gjelder thai.
Jeg begynner å bli god og lubben av all sticky-ricen.
Fine misjonærer er med på å dempe hjemlengselen.
Det er deilig å se utfordringer som før var store, bli mindre og mindre.
Vi har funnet roen her i Mukdahan.
Og jeg trives. Som bare det!


Vi lagde pannekaker med sjokolade
og var i lykkerus en god stund!!

Jeg er aldri ordentlig ren lenger..

Middag med bla. biskopen

Mukdahan!

Etter en måned på språkskole med ubrukelige språkører kan jeg nå si ”Dichan chååp sii khiaw, khun chååp sii arai kah?”, ”Jeg liker grønn, hvilken farge liker du?”, og jeg skal og bør med dette være beredt for livet i Mukdahan, den lille byen i nord-øst Thailand hvor ingen snakker engelsk.

Vi kom hit lørdag morgen og følte oss utrolig velkomne da en av misjonærene her kom på døra med hjemmebakt brød. Aldri har det smakt bedre og vi fant fort ut at HER kan vi trives!

Vi bor i et hyggelig hus i en hyggelig gate sammen med en hyggelig ettåring som heter Ingvil.
Det er litt afrika her. Litt sånn, kuer i gatene og frosker på badet.
Huset ser veldig fint ut, men vi må sparke opp de rustne dørene og kjøkkenet er på verandaen.
Akkurat passe stusselig og helt perfekt!

Kåken. Med palmer i hagen.

Kjøkken. På verandaen.

Arbeidsoppgavene våre blir litt annerledes enn det vi først trodde.
Imorra skal vi ha møte hvor vi skal bestemme ordentlig hva vi kan og ønsker å bidra med. Tanken er foreløpig at vi skal starte KRIK (jeg blir sprek bare av å tenke på det), ha engelskundervisning på kirkesenteret 2 dager i uka, besøke fengsel og døveskole, være med evangelisten Sim, som sannsynligvis er verdens mest positive dame, rundt å se på hva hun driver med, og én dag i uka skal vi lære å synge lovsang på thai.

Det er deilig å komme litt på plass.
Endelig har vi en sofa å slenge oss i, fått vennene våre opp på veggen også har vi en haug med fine misjonærer rundt oss som vi kan komme til hvis livet er kjipt. Og som baker brød!

Livet ser lyst ut!

Verdens mest positive: Sim

Vår nye samboer, Ingvil.

Og venner på veggen.

Også må jeg bare legge ut en liten snutt av Joke. Han er tidligere Hald-student og har vært vår kontaktperson og "pappa" i Bangkok.

Søndagstur

Jeg blir helt rørt over alle kommentarene på denne bloggen.
Tusenpåtusen med takk! Det gir meg skriveglød i massevis.

I dag har vi vært på søndagstur (noe som fra nå av er obligatorisk). Vi dro på piknik i Lumpiniparken, det grønneste stedet vi kunne klare å finne i Bangkok.
Her satt vi tett i tett under palmene, mens øgler på godt over en meter tuslet rundt teppet vårt.. Mari, som kommer fra Høvåg og som er ettåring her var i hundre og syns de var kjempesøte. Akkurat det skjønner jeg INGENTING av!
Men det var en deilig søndag.
Nå skal vi bare nyte siste uke med Starbucks, thaiskole, skytrain, kino og turistliv i Bangkok, før Cecilie og jeg flytter til Mukdahan på fredag.
Fra da av blir det et nytt, enklere liv og vi har lovet hverandre å leve som innfødte så langt det er mulig. Vi gleder oss!

En skjønn liten øgle

Perfekt moden frukt og piknik i Lumpini-parken

Mocca Frappuchino på vei til skolen er forresten også obligatorisk

Halloween "feiret" vi på Khao San Road (hvor det kryr av backpackere og andre koselige typer)

Og bare sånn tilfelle det er av interesse så er adressen min:
67 Khamsaithong Vitaya RoadMuang,

Mukdahan 49000, Thailand

Og tlf:
+660851310029

Værsågod og klem.

Smak av Honning

Jeg vil tro at de aller fleste først og fremst assosierer Thailand med hvite strender og turkisblått hav. På tirsdag skulka vi thai-skolen og ble med en gjeng barn og ungdom fra slummen som skulle få oppleve sjø og strand for første gang i livet!!
Det var utrolig spesielt.
Å få med seg den opplevelsen var verdt absolutt all skulking og eventuell igjennsitting (selv om det muligens var én av grunnene til at thai-prøven vi hadde på onsdag er det dårligste jeg noen gang har prestert nest etter kirkehistorie-eksamen..).

Vi to ble bestekamerater i løpet av dagen.

Det var så godt å se barna glemme tomme mager, blikkskur, rus, kjefting og utrygghet for en liten stund.

Se de le og kose seg i vannet.
Det var så godt å få se barn være barn.

Etter å ha lekt oss på stranda dro vi innom et sted og så på noen skikkelig fleibede abekatter. Den ene abekatten spiste opp godteri-gelé’en min. Skikkelig fleibede.

Æ trodde æ skulle le mæ i hjel.

Idyll i Hua Hin

Jeg trodde (kanskje hvertfall håpte) at når jeg flytta til Thailand så ville jeg automatisk forvandles til ei fin thaidame; liten, tynn, brun og blid. Men den gang ei, det må visst jobbes for. Som en del av denne prosessen rømte vi Bangkok, der sola ikke klarer å trenge gjennom all eksosen, til Hua Hin. Til sjø, frisk luft, svenske menyer og litt mindre klaustrofobiske forhold enn i storbyen. Aldri før har et bad vært deiligere! Vi nøyt hvert eneste sandkorn og hvert eneste svømmetak!!
På lørdagen stod vi til og med opp (hold dere fast) halv fem (!!) for å få med oss soloppgangen som vi hadde hørt fantastiske rykter om. Det var overskya.


Denne "soloppgangen" stod vi opp midt på natta for å få med oss...nydelig!

Men vi tok det med et smil og så gleden over å kunne velge og vrake i solsenger og at vi fikk oppleve munkene på vandring over stranda for å samle inn almisser.

Vi har hatt en helt herlig helg og ble akkurat så røde, brune og fregnete som vi hadde planlagt!

Under overflaten

Hittil har vi bare levd det glade turistliv her i Bangkok.
Det var ikke før i dag at vi hadde vårt første dykk under overflaten.
Nen, en tidligere Hald-student som i et par dager har lært oss opp i thai-livet, tok oss med til slummen der vi besøkte Home of Praise. Home of Praise er en småbarnsbarnehage som ligger under en motorvei i et slumområde hvor det bor 300 000-400 000 mennesker, og som er et av prosjektene som NMS støtter. Alle barna som går der kommer fra utrygge hjem.

Kanskje har de narkomane foreldre?
Kanskje blir de banket opp?
Kanskje får de ikke mat hjemme?
Kanskje blir de aldri tatt på?
Eller kanskje er det nettopp det, at de blir tatt alt for mye på?
Også er de bare så helt utrolig nydelige!

Det var et sterkt møte med en virkelighet veldig fjern fra skyskrapere, skreddersydde kjoler og massasje, men disse totalt forskjellige virkelighetene deler likevel nabolag.
Det er absolutt ikke bare Brasil som er fullt av kontraster!

Det er den virkeligheten som vi fikk en liten smak på idag som er grunnen til at vi er her i Thailand. Jeg håper og tror at det er denne virkeligheten vi skal bli aller best kjent med (i alle fall Silje og Else som skal ha praksisplass her), og at det er møtet med disse barna og disse menneskene som kommer til å sette de dypeste sporene i meg.

Om ikke vi kan love disse barna et liv på solsiden, så gjør det så utrolig godt at de noen timer om dagen kan få føle trygghet og kjærlighet. Å kunne ta disse nydelige barna opp på fanget, klø de litt på ryggen, få frem smil og latter gjør det så UTROLIG meningsfullt å være her!


En av godguttene på Home of Praise!

Den fæle slummen

Sommer på jorda smil overalt

Det er litt sykt dette her, at nå bor jeg i selveste Bangkok.
Og for en by. Her er alt annerledes fra Norge. Kanskje spesielt prisene:)
Etter å ha vært her et par timer i en utholdelig varme (som visstnok var en kald dag!!?) så tenkte jeg at nå holder det, nå vet jeg åssen Bangkok ser ut og nå kan jeg godt dra hjem igjen.
En stund var jeg litt redd for at nedturen som vi er blitt så veldig forberedt på rett og slett var kommet allerede og at den kom til vare oppholdet ut.
MEN, heldigvis, etter å ha fått kost oss litt med aircondition på hotellrommet, dusja vekk svetten for en bitteliten stund, fått en god dose pene thaismil og styrta TIDENES vannmelon-shake på naborestauranten var gløden tilbake, og jeg fant ut at det er greit, dette kan jeg godt bli vant til!!

Lørdag dro vi på et av verdens største markeder. Det var helt utrolig mye å se på og alt var helt utrolig billig. Vi ble litt gale.
10 timer(!!) labba vi rundt i løpet av dagen og var så gira på alle scoopene vi hadde gjort at vi nesten ikke merka at vi ble slitne.
Det er så mange kule thaier og de smiler så jeg smelter vekk. Vi smiler og hilser savadikaa tilbake så godt vi bare kan og føler oss litt dumme.
De eneste thaiene som ikke fikk så mye smil tilbake fra oss var dyrehandlerne på markedet.
Der lå de nydeligste hundevalper tett i tett med sløyfer på hodet og fikk kjeft hvis de bæsja.
De solgte ekorn med luer og kjoler på og kaninene lå i stabler. Det var rett og slett kjempekvalmt og fælt å måtte gå derfra uten å kunne ta med seg hver eneste en av dem.

Ellers er det meste bare fryd. Vi koser oss som turister men gleder oss enda mer til vi blir ”ekte” thaier.

(ps. for de som skjønner noe av det: vi har TESCO!!!)

Turistene på skytrain

Disse fikk bare "dere er noen drittsekker-smilet" av oss

Aldri før har vi fryda oss så mye over regn!

Kule Cecilie har scoopa nye solbriller og nekter å ta de av seg..

สวัสดี

Nå har jeg vært på Hald i tre uker og jeg trives som bare det. Jeg syns fortsatt det er like fantastisk å være samlet hele verden på en liten skole i Mandal!
Dagene her går med til å pugge thai (jeg fatter ikke at jeg noen gang, helst om en måneds tid, skal kunne forstå det språket), ha John Mayer-kvelder, en sjelden gang prøve seg på litt pensum, spille beach, lære ugandere å sykle og ikke minst til å glede seg. Og å grue seg.

Tida går fort når man har det gøy, og plutselig er det mindre enn én måned til flyet letter fra Kjevik. Holymalony! Jeg blir litt svett av den tanken. Hva tenker jeg på idet jeg setter meg inn på det flyet??
Heldigvis skal jeg først en tur innom Oslo for å klemme litt på gode venner.
DET gleder jeg meg til!!


Den søte jenta her skal jeg reise med
og det er jeg innmari fornøyd med!

Hald Internasjonale Senter

Okei. Der var Hald-året igang!
Nok et år med studielån uten at jeg egentlig blir noe, bortsett fra en god del klokere. Forhåpentligvis. For er det noe jeg er bombesikker på så er det at dette året er verdt hver eneste lånte krone.

For Hald Internasjonale Senter er rett og slett et helt spesielt sted, og jeg tror jeg tør påstå at her er en stor del av norges og verdens "kremungdom" samlet.
Det er noe helt spesielt med det å sitte tett i tett rundt et leirbål sammen med ungdom fra hele verden. Noen har oppvokst på gata, noen kommer fra land der de nesten er alene om å være kristne og midt i blant dem sitter jeg fra Norge som ikke har opplevd så mye mer dramatisk enn å miste en undulat som tolvåring. De fleste av oss har virkelig ikke PEILING på hvor heldige vi er. Jeg klarer hvertfall ikke skjønne så mye av det, enda.

Men jeg håper at jeg etter et år på Hald og seks måneder i Thailand kan forstå litt mer, og kanskje få være med å bidra til at enda flere forstår. Litt, om ikke annet.

Klem fra Som (mitt nye thai-navn. Det betyr appelsin og var det eneste jeg klarte å uttale).

Her er go'gjengen fra Team Netteverk